Urtiden.

Geologien i Gea Norvegica Geopark forteller en historie som strekker seg over 1 500 millioner år. Det eldste fjellet i Norge kaller vi grunnfjellet, og store områder med grunnfjell finner vi i Kragerø, Bamble, Porsgrunn og Skien. Her har berggrunnen vært gjennom flere lange episoder med foldinger og forkastninger, med høye fjellkjeder som resultat. Disse fjellkjedene er nå slitt bort av vær og vind. Bergartene som i dag utgjør svabergene i Kragerø, Bamble og Porsgrunn befant seg en gang langt nede røttene under høye fjelltopper. Her ble bergartene dannet som gneiser, granitter, amfibolitter og kvartsitter. Flere steder gir disse bergartene grunnlag for drift på råstoffer som pukk, kvarts, jernmalm og ulike grunnstoffer og mineraler som nikkel, bly, sink, kopper og apatitt.

Gjennom den lange historien til landet vårt har utseendet forandret seg, og den biten av kontinentet Baltika som Norge er en del av har en mangslungen fortid. Baltika lå en gang langt sør for ekvator og har beveget seg stadig lengre nordover, som del av ulike større og mindre landmasser. For 580 millioner år siden var det en meget spesiell vulkansk aktivitet på Baltika. Da var Fen-vulkanen aktiv, og vulkanen finner vi i dag bare restene igjen av i Nome kommune. Fensfeltet er verdensberømt for sine vulkanske kalksteinsbergarter.

Inn i oldtiden; kambrium, ordovicium og silur

For omtrent 540 millioner år siden var Baltika del av et nedslitt slettelandskap. De gamle grunnfjellsbergartene ble oversvømt av havvann, og i det tropiske havet som dekket hele Sør-Norge, yrte det av liv. Her svømte det rundt primitive blekkspruter og trilobitter, på bunnen levde brachiopodene, korallene, sjøliljene og mosdyra. Mange av dyra hadde kalkskall, og disse kalkskallene var med på bygge tykke lag med kalkslam, blandet med lag av sand og leire. Dette er senere blitt presset sammen til lag med kalkstein, sandsteiner og skifer. Disse lagene finnes igjen som landemerket Rognsflauene, brattkanten langs Frierfjorden og på østsiden mellom Porsgrunn og Skien. I Porsgrunn og Brevik er det drift på kalkstein som en gang var havbunn, i ordovicium.

Mot slutten av perioden silur, for om lag 420 millioner år siden, reiste det seg en høy fjellkjede vest for dagens geopark-område, kalt Kaledonidene. Restene etter denne fjellkjeden er for eksempel Hardangervidda, Jotunheimen og Rondane. Havet trakk seg sørøstover, og elver fra fjellene fraktet med seg sand og grus som etter hvert dekket den gamle havbunnen. Dette er blitt til sandstein som vi finner igjen i bakkene øst i Porsgrunn og Skien, mot Vealøs og Jarseng, og i Valleråsen i Porsgrunn. Over disse sandsteinene igjen kan man noen steder finne et såkalt konglomerat, en bergart som er sammensatt av småsteiner, grus og sand. Denne bergarten er også dannet av elver, men for noe over 300 millioner år siden rant det andre elver nordover, ut fra en fjellkjede som hadde utviklet seg sør for oss.

Vulkanisme og jordskjelv i permtiden.

De ulike fjellkjedene som oppsto i periodene silur-devon og i karbon, var resultatene av ulike store jordplatekollisjoner. I begynnelsen av permtiden førte dette til at nesten alle jordplatene var samlet i et kjempekontinent, Pangea. En slik konstruksjon er ikke stabil i lengden, og etter hvert begynte det nye kontinentet å sprekke opp. For om lag 300 millioner år siden begynte vårt område å revne, et stort system av rifter utviklet seg. Dette var starten på dannelsen av Oslofeltet, et område som strekker seg fra Langesundsfjorden i sør og til nord for Mjøsa. Geologer i hele verden kjenner til begrepet Oslofeltet, med den spesielle geologien vi finner her. Langs sprekkene utviklet det seg vulkaner, både sprekkevulkaner og etter hvert store skjoldvulkaner. Ut av vulkanene strømmet det smeltemasse som størknet til basalter og som rombeporfyrer. Dypt nede i grunnen størknet digre masser etter hvert som syenitter og larvikitter og noen steder den grovkornete bergarten pegmatitt.

Den vulkanske aktiviteten gikk ikke pent og stille for seg, det var en urolig tid med mengder av jordskjelv og rystelser. Området utenfor selve riften ble også påvirket, i et system av sprekker trengte det seg fram smelte som størknet som ulike gangbergarter. I forbindelse med disse sprekkene og varmepåvirkningen ble det dannet en mengde sjeldne mineraler. Blant geologer er Langesundsfjorden kjent for sitt store mangfold av mineraler, dannet i pegmatitter og andre steder i forbindelse med vulkanismen i perm tid. En del av mineralene er funnet for første gang i verden her, for eksempel mineralet thoritt og dermed grunnstoffet thorium.

Istider i kvartær.

Av ukjente årsaker stoppet oppsprekkingen av Oslofeltet opp. Det som i dag er Fastlands-Norge gikk inn i en geologisk sett lang, rolig periode. Innenfor området til Gea Norvegica Geopark kjenner vi ikke til vitnesbyrd fra noen geologiske hendelser før de store istidene setter i gang, for 2,6 millioner år siden. Da oppsto en dramatisk klimaforverring, og isbreer har mer eller mindre dekket Norge i kanskje så mange som 40 istider, avløst av varmere mellomistider. Vi kjenner best til den siste store istiden, Weichsel, som startet for 117 000 år siden, og ikke minst perioden hvor denne isbreen smeltet tilbake. Dagens landskap er meislet ut av isbreenes aksjoner, og det jordsmonnet vi dyrker i og bor på er i hovedsak dannet etter siste istid. Svabergene, sand- og grusforekomster, Lågens elveløp og leirene langs Skiensvassdraget, opp mot Siljan og i Lågendalen er alle rester etter storbreens virke og tilbaketrekking. Ikke minst er raet, den store endemorenen som går rundt hele Skandinavia, et synlig monument fra siste istid i vårt område. Raet, med Jomfruland og Mølen, er et resultat av en kaldere periode etter at isbreen hadde begynt å smelte tilbake. For 12 800 år siden ble det kaldere, isbreen vokste og ble stående ganske så stille i en periode på 300 år, fra 12 650 til 12 350. På grunn av vekta fra isen var landet vårt presset ned, og foran isbreen sto havvannet. Isen sto på havbunnen og i ishavet kalvet store isfjell. Steiner, sand, grus og leire ble skjøvet opp foran iskanten, tilført med breen og med elvevann under breen. Det ble etter hvert mildere, isbreen smeltet igjen tilbake, og den store ryggen med løsmasser ble liggende igjen. Ettersom vekten av isen ble borte, reiste landet seg, raskt til å begynne med, så langsommere, en bevegelse som fortsatt pågår. Den lange ryggen nådde etter hvert havnivået, massene ble sortert av bølgene, og resultatet er de flotte rullesteinsstrendene vi finner på Jomfruland og på Mølen.

Den geologiske historien er lang og spennende. Det er all grunn til å lære mer om den og ta vare på vitnesbyrdene etter de ulike verdener som er representert i geoparkområdet.

Hva betyr Gea Norvegicas logo?

Har du lurt på hva Gea Norvegicas logo står for? De fargerike feltene symboliserer et tverrsnitt gjennom geoparkens geologi.

I vest har vi grunnfjellet, noen av Norges eldste bergarter. Disse bergartene fra prekambrium er markert med rosa. I Nome finner vi restene av en gammel vulkan, fra sein prekambrium. Fen-vulkanen er vist med en grønn strek gjennom det rosa grunnfjellet. Den blå fargen symboliserer kalkstein og skifer som vi finner hovedsakelig i Bamble, Porsgrunn og Skien, kambrosilur-bergartene. Både grunnfjell og kambrosilur-bergarter er forskjøvet i forhold til hverandre akkurat langs Porsgrunn-Kristiansand forkastningen. Over den blå stripen ligger den gule, det er sandsteiner fra sein silur alder, slik som vi finner opp mot åsene øst for Skien og Porsgrunn. Over disse sandsteinene finner vi avsetninger fra sein karbon tid, vist med oransje farge.

Bortsett fra Fen-vulkanens bergarter representerer hele geoparkens vestlige geologi avsetningsbergarter eller bergarter som har blitt kraftig omvandlet. I øst, derimot, er geoparken preget av smeltebergarter. Det brune feltet skal være Oslofeltets basalter, de som vi finner i kollene særlig øst for Skien og i Siljan. Det store, røde feltet er Oslofeltets dypbergarter og lavabergarter som rombeporfyrer. Dypbergarter er smelter som en gang i perm tid størknet langt nede under jordas overflate, som syenitter og larvikitter. Svabergene i Larvik og mange av kollene oppover i Lardal er dannet av larvikitt.

I toppen av det røde feltet ses elveløpet i Lågendalføret. Lågendalen er en gammel ishavsfjord, og Lågen har meislet ut og omformet dette dalføret til slik det ser ut i dag, etter siste istid.

Det levende landskapet.

Geologien er en forutsetning for det biologiske mangfoldet. Berggrunn og løsmasser er sammen med klima hovedingrediensene i dannelsen av jordsmonnet. Noen bergarter forvitrer lett og andre er harde. Noen bergarter er næringsfattige og andre er næringsrike. Dette er viktige forutsetninger for jordsmonn.

Jordsmonn, topografi og klima er en av de viktigste forutsetningene for vegetasjon, og like mye som disse faktorene varierer så varierer også vegetasjonen. Dette skaper igjen liv til insekter, fugler, pattedyr, amfibier samt mikroorganismer av ulike slag. På samme måte skaper geologien forutsetninger for livet i vannet og i havene også. Hele dette samspillet mellom ulike livsformer er naturens underverk. Dette samspillet kalles økologi.

Denne forståelsen hjelper oss i å handle til det beste for naturen i et langsiktig perspektiv.
Økt kunnskap om naturen gir økt respekt og forståelse, og er derfor en av de viktigste bidragene til en god forvaltning av naturen. Med økt respekt og forståelse; god tur!