Det har seg slik at for lenge, lenge siden hadde Siljan også en berggrunn av gammelt grunnfjell, omtrent som Kragerø og Bamble har nå, - men Siljan var ikke fornøyd med det. Siljan ville være som Porsgrunn og Skien, og fikk lagt skifer og kalkstein oppå grunnfjellet, stein med fine fossiler i. Men på den tida hadde jo alle de andre også kalkstein og skifer. Siljan ville da sannelig ha noe de andre ikke hadde, og fikk lagt ei helt ny jordskorpe av lava oppå kalksteinen. Dette var lava med fine navn; basaltlava, trakyttlava og ryolittlava. Men se, det var det jo så mye av ellers i verden.

Nei, Siljan ville ha noe helt enestående, noe riktig sjeldent og vakkert noe! Da fikk Siljan et dekke av en helt spesiell lavatype, en rombeporfyrlava. Og ikke lite av den heller, et flere tusen meter tykt lag ble det. Det lyste riktig flott i røde toner, det hele var utrolig vakkert.

Men så kom, det for en dag at både Lardal og Andebu og Hof og til og med Holmestrand også hadde fått et slikt dekke av rombeporfyr. Det var jo ikke slik det skulle være, nei Siljan ville nå ha noe helt for seg sjøl!
Men fy så kaldt det plutselig ble! Det ble snø, det ble is, og det ble isbreer som på Grønland i dag. Og isbreene høvlet og skurte, slipte og gnagde, og snart var nesten all den fine rombeporfyren borte! Bare innved Sølverødseter, bak Skriua og ved Prestegårdseter lå det igjen ei stripe med rombeporfyr. Nå viste det seg at under alle lavaene hadde det størknet en annen steinsmelte! Her fantes bergartene syenitt og larvikitt, og disse kom nå til syne som det vakreste kollelandskap. Og restene av det som isbreene hadde gnagd løs lå igjen over alt! Sand og grus fra breelvdeltaer ved Torsholt og Bakkane og innved Hogstad og Sølverød. Kampesteiner med et helt annet utseende enn Siljans berggrunn lå på de rareste steder. Det var merker etter isen hvor enn du så, slitte striper og hakk i fjellet mange steder.

Selve isen hadde hvilt så tung over landskapet og tynget det ned slik at havet hadde flømt helt inn til Hogstad og også satt sine spor. Etter at all isen hadde tint og landet rettet seg opp etter den tunge byrden, trakk havet seg bort igjen, og etterlot seg en vakker fjordbunn med den herligeste åkerjord. NÅ hadde jo sannelig Siljan endelig fått noe helt for seg sjøl som de andre ikke hadde!! Et riktig gildt kollelandskap var det blitt, med breelvdeltaer og en tørrlagt fjordbunn med ei elv, og noen sjøer oppi det hele.
Om Siljan var fornøyd? Det får vi tro, i hvert fall er resultatet til glede og nytte for oss mennesker i dag!